Å skape et transnasjonalt fellesskapEn antropolog forsker på Attac-bevegelsenEpost og internett gjør det enklere å opprette fellesskap som ikke stopper ved nasjonale grenser. Sosialantropolog Monica Sydgård Berntsen undersøkte et av dem - den norske greinen av den transnasjonale bevegelsen for en rettferdig globalisering - Attac. Til tross for at Attac Norge er del av en global organisasjon, står typisk norske verdier som det å være folkelig og den norske likhetsideologien sterk. |
Oppgaven er en levende skildring av hvordan Attac som transnasjonal organisasjon oppleves av enkeltmennesker. Berntsen har samlet data på demonstrasjoner, på Verdens sosiale forum, på møter, på puben og mens hun hjalp med å brette foldere. Det er en annen måte å forske på enn det sosiologer og statsvitere gjør, som ofte ser på studieobjektene sine gjennom en kikkert. En trenger flere sånne studier. Fordi det er som hun skriver at "much of the litterature on globalising processes lack empirical exemplification". Selv om når det gjelder språk, så nærmer hun seg enkelte ganger sosiologene: Spesielt de teoretiske delene er unødvendig tung å lese. Berntsen har nemlig lest mye postmoderne antropologi og har etter min mening overtatt språkbruken og teoriene litt for ukritisk. Oppgaven er best når hun stoler på seg selv som forsker og forteller oss om opplevelsene sine. Det er hun veldig flink til. Etter å ha lest oppgaven er det mye lettere å forstå hvorfor så mange unge mennesker har meldt seg inn i Attac - og ut igjen. Grunnleggelsen av Attac Hva er det som slår meg når jeg leser boka? At mange av stridsspørsmålene Attac sliter med nå, har vært oppe fra begynnelsen: De etablerte og organiserte venstreideologene mot de nye og uorganiserte som ser Attac som noe nytt. Attac ble grunnlagt 1998 i Frankrike etter suksessrike protestaksjonene mot MAI-avtalen som skulle lette investeringer i andre land (utenlandske selskaper skulle ha de samme rettighetene som de lokale). Et transnasjonalt nettverk oppsto som baserte seg på elektronisk kommunikasjon. Den bidro til at Mai-avtalen ikke ble virkelighet. Det nye i protestbevegelsen var at det her møtes miljøer som tidligere ikke har hatt så mye kontakt med hverandre: bønder, akademikere, kommunister, kirkelige organisasjoner, miljøorganisasjoner. Det gjaldt også protestene mot den nyliberalistiske politikken i Frankrike som var viktige for grunnleggelsen av Attac nettopp der. Forskjellige verdener : Uorganiserte mot organiserte, styret mot lokallagene... Og det var nettopp dette mangfoldet som appellerte til mange. Mange av de nye medlemmene antropologen snakket med, meldte seg inn fordi Attac representerte noe grunnleggende nytt for dem: Aksjoner var viktigere enn ideologi, det dreidde seg mer om en uformell bevegelse / nettverk enn en formell organisasjon. Gruppeidentiteten baserte seg på mangfold og ikke på likhet i den forstand at alle må være enige i alt. Og så var Attac noe transnasjonalt. De nye medlemmene har begynt å engasjere seg i Attac fordi de var opptatt av globale spørsmål. De var lei det tradisjonelle politiske arbeidet i partiene som var altfor mye nasjonalt orientert. Men i det første styret satt det først og fremst folk som har vært engasjert i det politiske livet ganske lenge. De så seg som representanter for organisasjonene sine. Som Berntsen skriver, foregikk det en maktkamp mellom "allerede eksisterende norske ideologiske fellesskap". Interessant var forskjellen mellom interim-styret og lokallagene hun undersøkte (Attac Gamle Oslo og Attac Blindern). I lokallagene la en vekt på en "minimal grunnkonsensus". For aktivistene var det ikke det viktigste å reprsentere organisasjonen de kom fra. Mange distanserte bevisst fra 70-tallets språkbruk for å være attraktive for folk utenfra. Et aktivt medlem i Attac Blindern og overbevist sosialist valgte ikke å ikke bruke ordet "kapitalisme". Han brukte heller "markedsliberalisme" fordi det er et ord alle kan enes om. Gruppeidentiteten baserte seg på mangfoldet. Mangfoldet var for mange selve betingelsen for å delta. De vil ikke bli tvunget til å ha de samme meninger om alt. ... men lokallagene var flinkere Attac Blindern er - i postmodernistenes språkdrakt - "multivocal": De tillater mange stemmer med forskjellige meninger. Men de er alle kritiske mot neoliberalismen. Det er det viktigste. - På den måten kan den revolusjonære Nadia arbeide sammen med den reformistiske Ellen, skriver sosialantropologen. Interimstyret derimot klarte ikke å skape en gruppefølelse. Her dominerte maktkampen mellom de forskjellige organisasjoner som ikke skilte seg særlig fra det tradisjonelle politiske livet. Et transnasjonalt "Vi" Attac er den sterkest voksende bevegelsen og fantes allerede i 2002 i over 35 land på alle kontinenter. Det å være del av en internasjonal bevegelse har motivert mange til å engasjere seg for Attac. Berntsen skriver om en ny type fellesskapsfølelse som vokser fram - et "transnasjonalt vi". På internasjonale demonstrasjoner og stormøter som Verdens sosiale forum blir den transnasjonale gruppefølelsen bekreftet og forsterket, fylt med følelser ("Vi er del av noe stort og globalt"). Berntsen beskriver at identiteten blir skapt gjennom fortellinger om en felles historie (Chiapas opprør, Seattle-demonstrasjoner etc) og en positiv avgrensning fra "significant others" som Verdensbanken og "finanseliten": Attac presenterer seg som kreativ og ikke-voldelig. Samtidig fremhever antropologen at Attac Norge ikke er en kopi av Attac internasjonalt. Det fins like mange lokale interpretasjoner av "Attac" som det fins lokallag. I Norge er spesielt likhetsideologien sterk og kravet til å være folkelig for å bli akseptert - i motsetning til tyske miljøaktivister som blir av antropologen Berglund beskrevet som en eksklusiv og lukket gruppe med sin egen klesstil. Lorenz Khazaleh, sida ble for første gang opprettet den 18.5.04
|
LINKER::Om Attac:
:Om Monica Sydgård Berntsen:
|