Hva er et planspråk?

(c) Morten Svendsen, februar 1998. Dette er en foreløpig versjon. Det finnes etter hvert en del om planspråk på internettet. Her er en oversikt med lenker. Jeg har også lagt ut en liten artikkel om forholdet mellom Esperanto og Interlingua.

Planspråk er språk som er laget av mennesker gjennom en bevisst prosess, i motsetning til språk som har utviklet seg "naturlig" gjennom århundrene. Andre navn er "kunstige språk" og "internasjonale hjelpespråk". Hensikten har ofte - men ikke alltid - vært å skape et enkelt og nøytralt språk som kan lette internasjonal kommunikasjon. Den delen av språkvitenskapen som beskjeftiger seg med planspråk, kalles interlingvistikk. Filosofen René Descartes beskrev et slikt språk allerede i 1629. Det skulle "bare ha én konjugasjon, én deklinasjon og én orddannelses-måte. Det skulle ikke ha ufullstendige eller uregelmessige former ... Orddannelsen skulle bli gjort v.h.a prefikser, som blir tilføyd på begynnelsen eller på slutten av ordet. Prefiksene skulle stå i ordboken. Enkle mennesker skulle kunne lære språket på seks timer ved hjelp av denne ordboken." Mer enn 1000 planspråk er blitt publisert siden Descartes' dager, og vi kan regne med at enda flere språkprosjekter ligger i skrivebordskuffer og på harddisker. I utgangspunktet er det nemlig ikke så vanskelig å lage et språk. Det som er vanskelig er å lage et språk som har slike kvaliteter i seg at man kan få andre mennesker til å lære det og ta det i bruk. Bare svært få har lyktes når det gjelder dette: Volapük, laget av pastor Schleyer fra Bayern, opplevde en stor men kortvarig suksess på 1880-tallet. Anslagsvis 40.000 mennesker lærte språket. Det snakkes fortsatt av en håndfull mennesker. Esperanto, publisert av øyenlegen Zamenhof i 1887, snakkes i dag av mellom 40.000 og 200.000 mennesker. Mer enn noe annet planspråk har Esperanto vist at et planspråk kan brukes på alle livets områder. Ido, en forbedret utgave av Esperanto, så dagens lys i 1907 og er fremdeles i bruk. Occidental, laget av estlenderen De Wahl, ble brukt en del i mellom- og etterkrigstiden, men er nå forlatt. Interlingua, kanskje det mest gjennomarbeidete planspråket, ble publisert i 1951. Man regner med at 500 millioner mennesker kan forstå det, p.g.a. dets internasjonale oppbygning. Av en eller annen grunn er det stort sett bare menn som lager språk. Den lille gruppen som snakker volapük består utelukkende av menn, mens større språk som Interlingua og Esperanto har en jevn fordeling mellom kjønnene. Både Esperanto og Ido er eller har vært i bruk i internasjonale ekteskap, og barna i slike familier har gjerne et av disse språkene som morsmål ved siden av språket i landet de vokser opp i. Tidlig i vårt århundre kom den kjente danske språkmannen Otto Jespersen med denne formuleringen: "Det beste internasjonale språket er det som på et hvert punkt tilbyr den største letthet for det største antall mennesker." Jespersens formulering peker på det som også erfaringen viser, nemlig at et planspråk som skal fungere, må kombinere to egneskaper: Naturlighet - ordforrådet må hentes fra naturlige språk, på en slik måte at flest mulig kan kjenne ordene igjen. De romanske språkene (fransk, italiensk, spansk osv) og latin er det vanligste utgangspunktet, men både Volapük og Esperanto bygger i ikke liten grad på ordmateriale fra germanske språk (engelsk, tysk). Regelmessighet - grammatikk, setningsoppbygning og avledningssystem (for- og etterstavelser) må kunne beskrives i klare, enkle regler uten unntak. Ingen unødvendige komplikasjoner må tillates. Ett ord må bare ha én betydning, og til én betydning må det svare ett ord. Rettskrivningen må være "fonetisk". Dessverre lar ikke disse kvalitetene seg så lett kombinere, og her ligger nok grunnen både til det store antallet språkprosjekter, og til den kjensgjerningen at språkproblemene i verden ennå ikke er løst i praksis. Å utstyre et språk med en regelmessig ord-bøyning er ikke så vanskelig. Grammatikken i Esperanto, Ido og Interlingua er stort sett like enkel, og selv Volapük-grammatikken, der hvert verb har innpå 300 former (!), lar seg mestre i løpet av en time eller to. Opplysningen om at Esperanto bare har 16 grammatiske regler er faktisk relativt uinteressant! Det som derimot har vist seg vanskelig, er å kombinere det romanske ordforrådet med et regelmessig avledningssystem og kravet om at ett ord bare skal ha én betydning. I praksis har dette gitt oss tre planspråkstyper: Såkalte "skjematiske språk" der hovedvekten ligger på det regelmessige, på bekostning av naturlige former. Ordstammene er uforanderlige, og hvert ord og hver ordform må ha én - og bare én - betydning. Volapük, Esperanto og Ido er skjematiske planspråk. Såkalte "naturalistiske språk" der hovedvekten ligger på naturlige ordformer. Sammenlignet med de skjematiske planspråkene, kan det sies at dette går på bekostning av det regelmessige. Naturalistiske planspråk er likevel mye mer regelmessige enn "naturlige" språk (som norsk, engelsk, fransk osv.). Occidental og Interlingua er naturalistiske planspråk. Såkalte "aprioriske språk" der man gir avkall på all naturlighet siden den likevel ikke lar seg kombinere med regelmessighet. Ordforrådet er enten tilfeldig bygget opp eller basert på en systematisk katalogisering av verden. Det var et "katalogiserings-språk" Descartes hadde i tankene i 1629, men slike språk har aldri fått noen særlig utbredelse, sannsynligvis fordi det i praksis er altfor vanskelig å lære dem. Språk som Sol-Re-Sol, Ro, Loglan og Lojban er aprioriske språk. (Skjematiske og naturalistiske språk kalles ved et samleord "aposterioriske" språk.) Man kan spørre seg om forskjellen mellom skjematiske (f. eks. Esperanto) og naturalistiske språk (f. eks. Interlingua) i virkeligheten er så stor. Forskjellen er nok til en stor grad psykologisk, men det er heller ikke noe vi er ukjent med i vår hjemlige språktradisjon: motsetningsforholdet mellom "dansk" og "norsk", konflikene mellom bokmål og nynorsk, for ikke å snakke om bråket rundt samnorsk, viser at det ikke alltid er den rent kommunikative siden som opptar oss mest. Tilhengerne av forskjellige planspråk har alltid kjempet mot hverandre, verst har nok forholdet mellom esperantister og idister vært. I Øst-Europa skal tilhengere av konkurrerende planspråk vistnok ha blitt angitt til det hemmelige politiet som mulige spioner.