Esperanto blei i si tid lagd av den jødiske øyenlegen Zamenhof, men det var også andre som lagde språk. Tanken om et slikt kunstgjort språk er gammel, og til sammen kjenner en til nærmere tusen språkprosjekter - hver mann sitt språk, kunne en nesten si.
Men på 1890-tallet begynte en ny tanke å gjøre seg gjeldende: Det ordforrådet som er felles for de store kulturspråka, er så stort at det utgjør en basis for et språk i seg sjøl. Oppgava blei da ikke lenger å lage språk, men å registrere det internasjonale språket. Ganske visst et mye vanskeligere prosjekt, men samtidig det eneste som kunne føre fram til et nøytralt språk alle kunne enes om.
En av de første som arbeidde etter dette prinsippet var østerrikeren Julius Lott (1845-1905). Hans mundolingue ble til i åra fram mot år 1900. Estlenderen Edgar de Wahl (1867-1948) var en disippel av Lott og arbeidde i mange år før han offentliggjorde sitt occidental i 1922. På 20-tallet tok også hjelpespråksorganisasjonen IALA (International Auxiliary Language Association) til med det arbeidet som resulterte i interlingua i 1951.
Her er det ikke forskjellige språk vi har å gjøre med, men forskjellige registreringer av ett og samme språk. En som har beskjeftiga seg litt med interlingua, har ingen problemer med å forstå occidental eller Lotts mundolingue fra 1890-tallet.
Esperanto er en representant for språka som blei lagd i det forrige hundreåret, interlingua er fra vårt hundreår. Det er ikke til å unngå at dette får en del å si for strukturen i de to språka.
Den mest slående forskjellen finner vi i avledningssystemet, d.v.s. i måten å bruke for- og etterstavinger på: La oss kort se på de orda som på norsk slutter på -itet. Denne endinga tilsvarer -ität på tysk, -ité på fransk, -ity på engelsk, -idade på portugisisk, -itas/-itatis på latin, -itate på rumensk osv. I tabellen nedenfor viser bindestrekene åssen orda er satt sammen:
| (norsk) | (portugisisk) | (interlingua) | (esperanto) |
| nasjonal-itet | nacional-idade | national-itate | naci-ec-o |
| univers-itet | univers-idade | univers-itate | universitat-o |
| kval-itet | qual-idade | qual-itate | kvalit-o |
| kvant-itet | quant-idade | quant-itate | kvant-ec-o |
| major-itet | maior-idade | major-itate | pli-mult-o |
| minor-itet | menor-idade | minor-itate | mal-pli-mult-o |
| immun-itet | imun-idade | immun-itate | imun-ec-o |
Andre forskjeller går på det rent grammatikalske. De språka som blei lagd på 1800-tallet hadde gjerne kasusbøying av substantiva - esperanto og forgjengeren volapük er eksempler på dette. På 1900-tallet blei ideala annerledes. Interlingua slår følge med de moderne romanske språka: ingen kasusbøying.
Forskjeller fins det til og med når det gjelder mulighetene til å bruke skrivemaskiner - mens interlingua kan skrives på en hvilken som helst skrivemaskin og i et hvilket som helst tekstbehandlingsprogram, er det ikke alltid like lett med esperanto. Esperanto-alfabetet inneholder nemlig en del spesialtegn som har skapt ikke så rent få vanskeligheter for esperantistene opp gjennom åra. Internett har gjort dette problemet mer synlig.
Den grunnleggende interlingua-ordboka, "Interlingua-English Dictionary" (utg. av Frederick Ungar Publishing Co., New York. ISBN 0-8044-0188-8) kom i 1951 og inneholder 27 000 internasjonale ord. Noe av det fineste med denne boka er at den også viser slektskapet mellom oppslagsorda: åssen orda er satt sammen av ordrøtter, for- og etterstavinger, hvilke avledninger som hører til hvilke ordrøtter, osv. Det gjør den til ei nyttig oppslagsbok for alle som er interesserte i språk.
Mesteparten av de internasjonale orda kommer fra latin og de romanske språka. Det er grunnen til at en italiener og en portugiser er i stand til å skjønne interlingua "på sparket". På samme måte vil en som kan interlingua forstå mye av en tekst på italiensk eller portugisisk. Derfor er interlingua en utmerka introduksjon til de romanske språka - og bare det burde være grunn nok til å lære språket bedre å kjenne!
Framtida kjenner ingen - om hundre år er det kanskje esperanto-kongress i Norge igjen. Og esperantister og nordmenn snakker fredelig sammen - på interlingua, sjølsagt.
(c) Morten Svendsen
(Basert på et innlegg i bladet Språklig Samling, 1993)