BARNET Han satt under bordet det brutte mønsteret fra dukens blonder nennsomt skapt av kvinnehånd lys skygge skygge lys la ansiktet hans snart dunkelt snart gyldent Øynene vidåpne de brant lys, de voksne og snakket og snakket stemmer som steg og sank latter og den gode lukten av kaffe Hadde de glemt ham? Mennenes sorte bukselegger store føtter i sorte sokker hvilende mot det myke, røde teppet En og annen bevegelse tær strakte seg litt en venstrefot klødde en høyre ankel Nå kom karaffelen frem og de små, fine glassene de klirret en sprø. sped lyd av fest Kvinnene lo høyere Kvinnenes ben disse nylonkledde, avrundede lemmene som forsvant opp under skjørt og kjoler voktere av navnløse hemmeligheter han ikke kjente men som fikk det til å sitre i magen brenne i kinnene Hans mors legger trinne anklene smale skoene spisse, hvite - penskoene Han så bort Sovnet han? Han visste ikke når han hadde lagt seg ned Husket vagt lukten av støv og finstue og kinnet mot teppet og lydene som bysset ham, bysset ham Farens armer som løftet ham opp Farens brede kropp og hans egen inntil Gyngende, søvndrukkent mot soverommet Hans egen seng så myk etter søvnen på gulvet den kjølige stillheten i gutteværelset De kledde av ham snakket lavt sammen og han hørte smilet i morens stemme Kjente dem kysse pannen hans Moren strøk ham over håret Døren som stille ble lukket etterlot ham halvt i drømme halvt ropende etter mor som en annen barnsunge men ikke en lyd over leppene I rommet ved siden av dempede lyder morens lave latter farens stemme Så stillhet Månen høyt på den fjerne himmelen kald blind blek og et mørklagt hus med sortblanke vinduer mot natten Han brant, brant hørte eller hørte ikke sin mors dempede stemme under den tunge, varme kroppen som var hans far Drømte han om bleke kropper sammenfiltret oppå og under og mors munn åpen i lyst når skjørtekanten ikke lenger holdt de myke bena samlet Sov han barnets tunge sunne søvn med bilder flimrende i hodet av høy sol kommende dager og saftig gress og vått løv *** |
BAZAAR Blikket hans brant mot hennes en formiddag på en markedsplass mens tusen stemmer surret omkring og selgerne fallbød sine varer ubeskjedent og hennes øyne ubegripelig sorte tok imot ham elsket ham kjente ham som ingen annen og duften av krydder og lær slo ham Han så den rette, stolte nesen munnens myke bue når hun snakket med kvinnen ved siden av og øyenbrynene hennes var fugler i flukt under den åpne himmelen som pannen tegnet: Der bor tankene dine, tenkte han dine tanker Innhyllet i sort og med ansiktet som en måne av lys mot ham eide hun ham eide hun blodet som banket hardt, hardt og de flyvende tankene I øynene hennes fantes det allerede: Det vesle rommet med gardinene nesten urørlig mot gaten utenfor Hans røde begjær hennes melkehvite overgivelse Tankene hans var myke som huden på innsiden av låret hennes Rød hvit rød Tungen hennes mot de hvite tennene brystvortens rødme mot huden omkring Hennes safter fra en dyp, rød kilde Og han gråt da hun gikk *** |
GLAHN Høyt oppe der grenene begynte å bli tynne satt han natt etter natt gråtende mot månen som et barn gråter hos en kald, fjern mor I treet mens nattens vinder gynget ham bysset ham stille uten ord bare lavt nynnende mot hans utrøstelige øre Hjelpeløst prisgitt sin mørke lengsel etter Kvinnen han så henne bak vinduene to armlengder og en evighet unna Hun som han elsket Høyt oppe nesten i himmelen med røtter i helvete gråt han sverget han evig troskap Stjerner falt og han enset det ikke Svalende regn mot brennende hud ga ingen lindring Gal av lengsel satt han der Natt etter endeløs natt mens morgenrøden bare var en fjern drøm og kjærligheten brant ham levende Å, Glahn - gjemt bak løv er din lidenskap det tristeste jeg vet *** |
|
 |
| Dikt & skriverier... |
HVOR? Det skjønneste jeg så som mine øyne hvilte på var dine hender mot et kjøkkenbord mens jeg ble gyldenrød i aftensolens glød ved bordet der vi delte brød og ord Det vakreste som var, et minne som jeg har var du som rettet ryggen der du sto - et tre var saget ned og vi fikk sol - og ved! Jeg husker lyden da vi begge lo Blant gaver som jeg fikk var latter og musikk og stemmen din - du sang for meg iblant Her er så stille nå og jeg kan bare stå midt i all lyd og latter som forsvant En tur vi gikk en gang en stilnet fuglesang, en månenatt i hagen - du og jeg Et gammelt hus vi så - hvor er alt sammen nå? Har alt vi sa og gjorde dratt med deg? Hvor skal jeg gå, min venn? Hvor går vel veien hen? Jeg er så redd når ikke du er med! Langs veien når det skjer at jeg gråter eller ler - si, ler og gråter du med meg et sted? *** |
 |
 |