Vi skulle begge vært studenter og med en ukes fri foran oss og med samme forventning i øynene møtes i lesesalen og spurt (behersket likegyldig) : ..Har DU noen reiseplaner..?

Jeg vet jo at jeg ville svart :" Å ja, det er en fantastisk plass !" til hennes idèer, uansett - selv om jeg ville prøvd å virke bare høflig interessert, og ikke på grensen til desperasjon (jeg føler hun har meg mistenkt), - og foran øynene hennes blitt syk mens jeg ventet på det neste trekket hennes.

"Men bli med da, vennen..."

Sa hun: "Bli med da ,vennen..?" Jeg kan ikke ha hørt feil ..Hun sa jo det..!

"Æh..." (Helvete..) jeg følte jeg rødmet igjen. ( Faen... hva tid skal jeg greie å snakke med en jente uten å vri meg som en makk ?? )

Og siden måtte jeg ofte tenke tilbake: Dukket Dronningens til døden lojale undersått opp allerede da ?)

" Æh..mener du det ? Jeg lød ikke som James Bond.

"Jeg sier bare det jeg mener !"

Og på ny dette blikket hennes. Smilende, ...vel, alle kan smile. Uutgrunnelig.., tja, noen hver kan virke uutgrunnelige, mens grunnen i virkeligheten er at hodet er tomt. Rolig og avslappet, ...jo, alle kan virke rolige og avslappete; hos mange er det spørsmål om en pils eller to, eller en vodka for de viderekomne. Men ingen har inntatt noe slikt på lesesalen en tirsdag formiddag. Hvis noen er smilende, uutgrunnelige, rolige og avslappet på EN gang, da kommer det ganske enkelt innefra. Og når øynene er underfundige og lystige og... (litt forventningsfulle,?) Da forstår en klisjeen om sjelens speil.

Har du noensinne møtt en Dronning ? Da vil du beundre meg som greide å svelge og rense stemmen - og se henne i øynene (som nå hadde små glødende glimt som fra en dunkel kjeller, men samtidig var lattermilde inntil det pinlige..."hun ser tvers gjennom meg"). Det var gysende herlig og skremmende. "Ehh," sa jeg, og lød akkurat så intelligent som blårussen påsto jeg gjorde da jeg var rødruss... "Kjempegreier ! Jeg har lenge hatt lyst å reise til...ehh...dit." ( Hvor var det hun hadde sagt ...?)

Selvfølgelig hadde hun meg fra det øyeblikket.

Men så skulle vi begge sittet på Interrail med bag eller ryggsekk , - og kanskje noen har en gitar ? og ramlet og dunket oss nedover det gamle Europa vi har lest og lært om, og jeg ville sett hvordan øynene hennes sortnet når hun så en gammel borg. Lenge lurte jeg på hvorfor; - nå vet jeg det. Der levde hun i et tidligere liv da det luktet stramt av hest og lær, det klirret i sporer og sverd, det rev i nesen av bål fra helstekt gris og brennmerking av slaver, og stønn og bønner fra fangene ble overdøvet bare av vaktenes brøl og piskeslag...

Nå vet jeg at da strømmet igjen den sorte elven gjennom henne.... Og nå vet jeg også at jeg umerkelig ble stadig mer viklet inn i den trolske verdenen hennes......