Knut Olai Thornæs :
-Intervju med kamerat
Thornæs på 60-årsdagen Knut
Olai Thornæs (1874-1945)
Thornæs, Knut Olai, redaktør, Trondheim. (f.
30.. mai 1874 i
Kristiansund,
d. 1945 i Trondheim).
Arbeidet som fiskeriarbeider og murarbeider,
typograf fra 1893.
Utga avholdsbladet "Reform"1901, ei kort tid journalist i "Folketidende"(v),
journalist i "Ny tid" (Trondheim) 1902. Redaktør av
"Smaalenenes Social-Demokrat" 1906-08.
Fra 1908 igjen journalist i "Ny Tid", redaktør 1921-34.
Fagorganisert 1897, medlem av DNA 1900, fra 1923 av NKP.
Medlem av Trondheim bystyre siden 1914, av formannskapet 1917-22 og 1926-1936?
Stilte som stortingskandidat 1930 og 1933.
T. ga ut ei diktsamling: "Trompetskrald"(1915),
skreiv den kjente "Frem, kamerater!" og satte melodi til fleire
arbeidersanger.
T. var en av den norske arbeiderpresses betydeligste medarbeidere
i grunnleggelsåra. Som journalist la han i "Ny Tid" stor vekt
på levende nyhetsformidling og brei behandling av litteratur og kunst.
Gjennom dette øvde han varig innflytelse på arbeiderpressen i sin alminnelighet. (omskrevet
fra "Arbeidernes leksikon"( 1936))
Trykt i Arbeideren 1934-05-30
Redaktør og
kommunemann i dagens strid Det ville ha sin interesse at kamerat Thornæs selv kom til orde i
avisen på sin
60-årsdag,
men hvorledes? Enn om det skjedde ved et
intervju?
"- Tja", sier Thornæs, da spørsmålet forelegges ham,
"intervju? Man har bedt mig skrive mine erindringer. Jeg synes ikke jeg har opplevet
så utenom det som har stått i avisen, så det vilde bli å dokumentere
"Ny tid"
gjennom en årrekke, og det blir vel med et intervju omtrent
på samme måten. Men -"
Da hele redaksjonen var på
tiltalebenken -For eksempel en episode fra
din journalisttid?
"Min journalisttid, hvis det skal skilles mellom journalisttiden og
redaktørtiden ; for å nevne en pussig bagatell: Det var i 1915. Vi
hadde hatt noen artikler om militærvesenet. Det blev rettsak. Tranmæl var den ansvarshavende. I den tid nektet man ikke å avgi forklaring.
Under forundersøkelsene kom det for en dag at Tranmæl hadde vært fraværende
og følgelig ikke var den ansvarlige for artiklene, og resultatet var at hele
redaksjonen kom på
anklagebenken."
Hele
redaksjonen?  "Ja, Tranmæl, Torgeirson og meg. Torgeirson var
redaksjonssekretær
Min andel i den affæren var at jeg hadde lest igjennem artiklene og anbefalt
dem inntatt, og kanskje bragt dem ut på trykkeriet, men jeg blev dømt."
-Og de andre
to?
"De blev frifunnet. Og hva det angår, dette med rettsaken, så
er det nu 10 år siden jeg sa etpar ord under et foredrag i
Småbergene.
-Dette om å ha noe i nevene?;
"Om helst å ha noe i nevene, ja, når kapitalismen skal slåes
ned."
-Apropos rettssakene, så skal det være tale om noen nu også?
" Det er kanskje
det."
Da Tranmæl satte
sitt håp til Trondhjem
-Fortell om et skarpt hjørne med den ledende
artikkel.
-"Det har nok været mange skarpe hjørner, men for å nevne
ett:
Da det skulde tas standpunkt til 21.desember-forslaget (1922) om utmeldelse av
Komintern Nu var det så at jeg flere ganger hadde tatt
standpunkt for opposisjonens synsmåter;
Jeg hadde sett det som en Oslo-affære, og når Tranmæl sa at han ikke var for
utmeldelse av Komintern, så mente jeg at man fikk tro ham på
det.
Jeg hadde også kritisert stortingsgruppen, om enn med andre hensikter enn
Tranmæl.
Tranmæl hadde altså en viss grunn til å tro at han hadde Trondhjem og
"Ny Tid" på sin side.
Men så kom altså 21.desemberforslaget". -Da sa du nei?
"Da sa jeg nei, da sa Trondhjem nei."
-Og her
gir kamerat Thornæs en detalj som er karakteristisk for
ham:
"- Jeg overveiet : Skulde jeg skrive redaksjonelt eller under merke? Under
navn eller på partiets vegne? Jeg konfererte med flere ledende partifeller om
saken, min synsmåte vant tilslutning, og således blev artikkelen et uttrykk
for bladets og partiets
mening".
Vedkommende artikkel slutter slik: "Ser man på de argumenter
centralstyrets flertall fører i marken, må man forundre sig. De har jo ingen
sammenheng, og ser man dem i forhold til partiforholdene og partiagitasjonen i de
siste par år, er argumentene og premissene aldeles
urimelige.
De sier, at Internationalen vil føre til svekkelse av fagorganisasjonen og
arbeiderklassens slagkraft (!) og vil utvilsomt skade partiets og kommunismens
utvikling i Norge, sier de. Men så fastslår de samtidig, at den 3.
Internationale fremdeles som hittil betragtes som den eneste politiske
arbeiderinternationale som Det norske arbeiderparti vil samarbeide med. Dette
sett i sammenheng er jo det rene
vrøvl!
Hvorledes kan man by frem slikt?! Når man nu også tenker på, at man har fått
gjennemført fagorganisationens utmeldelse av Amsterdam-Internationalen. Og
efterpå utmelder partiet sig av den eneste praktiske arbeider-internationale,
så blir følgen derav at den norske arbeiderbevegelse står utenfor enhver
international forbindelse. Det hverken kan eller vil vi være med
på.
Det tror vi heller ikke Trondhjems arbeiderparti vil være med på." Hvordan
partiet i første omgang blev reddet for Komintern Skal
vi ta litt med om hvordan det videre
gikk?
-"Det skulde holdes landsstyremøte. Blandt dem som møtte fra
Trondhjem, var Sundbye. Han var ikke helt sikker i sin sak. Riktignok hadde vi
gjennomført registreringen med individuelt medlemsskap,
som kravet var, og Sundbye var ingen tilhenger av Tranmæl, men
organisasjonsspørsmålet gjorde ham tvilrådig. Så var det kvelden før vi
reiste til Oslo, da sa jeg til Sundbye: "Ta nu med våre lover,
bestemmelser og registreringskort og konferer med Radek om disse ting, han
kommer på landsstyremøtet, så får vi se hvordan det går." Ja, vi
konfererte med Radek, og han satte sig inn i forholdene, og sa: "Kan Det
norske arbeiderparti gjennemføre dette i løpet av for eksempel 5 år, så skal
vi være fornøid""
-Da blev Sundbye på sin side fornøid?
-"Ja, og således blev det flertall på landsstyremøtet for Komintern. Da
Tranmæl og
Bull så og skjønte at de ikke hadde Trondhjem med sig, da følte de seg tvunget til
ikke å gå for vidt." En"
domstol" verre enn lagmannsretten -Mens
vi er inne på disse ting, du blev jo suspendert som partimedlem og
redaktør?
-"Det var litt senere. Det gjaldt et par partifeller den gang, bl. a.
Olav Scheflo.
Da skrev Tranmæl at det var svært så plutselig de hadde fått interesse for
bønderne og landsbygdens befolkning! Jeg blev forarget over en slik skrivemåte
i partiets hovedorgan, de var dog partifeller, og så skrev jeg at enten var
hovedorganet gått fra konseptene, eller så var dette klasseforæderi i høi
grad som det kunde være"
- Da kom suspensjonen? -"Ja"
-Og det blev ikke gitt anledning til forklaring?.
-"Ikke da. Derimot kom saken op på et senere landsstyremøte."
-Ja?
-"Og der var det verre å få sin rett enn i vanlig
lagmannsrett"
-?!.
-"Jeg kan uttale mig om det, jeg har prøvet begge deler." Kommunemannen:
"Det er ikke jeg som fører politikk, det er partiet" -Nu
må vi ha noen ord med kommunemannen.
-"Det er en sats som jeg har gjort gjeldende," svarer Thornæs,
"og det er at det ikke er jeg som fører politikk, det er partiet.
Som representant for velgerne - ja ikke bare velgerne, for
arbeiderklassen. Og kommunestyrerepresentantene er eksponenter for dens
politikk. Dermed er omtrent alt sagt om mig som kommunemann. Det blir allikevel
rum og plass og anledning for personlig innsats, og jeg tilstår at jeg har hatt
megen moro av den kommunale virksomhet. Til det gode eller ei, det får andre
bedømme. Man kommer ikke bort fra at kommunestyre er å bestyre kommunen - den
borgerlige kommunen - og det er til enhver tid mange ting å styre med, for ikke
å tale om kommunens økonomi. Det er da fare for å bli "kommunemann"
- å ha bekymringer for kommunens interesseer- det vil i de fleste tilfeller
føre til motstrid mot - befolkningens, for ikke å tale om
arbeiderklassens interesser. Det skal aktsomhet til at holde sig fri dette Men
det er også andre vanskeligheter. Skal der drives positiv kommunal politikk, -
ja da blir det reformisme og opportunisme. Det blir å vekke illusjoner om at
socialisme kan gjennemføres i den kapitalistiske kommune. Reformene blir i
virkeligheten ikke annet enn en stabilisering av det kapitalistiske samfund, for
annet er ikke mulig å gjennemføre".
-Men kommunestyret som
agitasjonstribune?
-"Ja, naturligvis - men ærlig talt, det synes lite virkningsfullt.
Formannskapet, hvor jo i realiteten sakerne avgjøres - er jo en lukket
forsamling, hvor det er lite formålstjenlig å diskutere - annet enn praktiske
detaljer. og kommunestyret - tja, det avhenger av hvad det refereres i
avisene. "
-Men om nu kommunistene fikk
flertall?.
- " Det var en helt annen sak! For det betød jo det at vi hadde
flertallet av arbeiderne i Trondhjem bak oss. Men da ville jo kommunestyret hatt
liten betydning - annet enn som sanksjonerende for arbeiderklassens
beslutninger. Det måtte nemlig bety klassediktatur, arbeiderklassens diktatur." Hilsninger
på 60-årsdagen Til kamerat Thornæs
på 60-årsdagen! Norges kommunistiske
partis centralkomite sender dig på 60-årsdagen sin revolusjonære kamphilsen
og takk for utført arbeide. Som redaktør for "Ny tid" har du vært
foregangsmannen i den trønderske revolusjonære arbeiderbevegelse, uredd og
konsekvent forfektet dens interesse. Like stolt står du fremdeles på din
plass, og vi håper og ønsker at du ennå lenge må fortsette ditt arbeide i
det kommunistiske partis og dermed i arbeiderklassens tjeneste. Ditt navn er en
kampfane for Trøndelags og hele landets fattige og undertrykte! Kamerat
Thornæs! Hjertelig hilsen og håndslag! Til fortsatt arbeide og kamp! Norges
kommunistiske parti. Centralkomiteen. Kjære
kamerat Thornæs! I anledning av din 60-årsdag vil jeg takke dig for ditt virke
for den revolusjonære arbeiderbevegelse i Trøndelag. Hvordan har ikke du vært
på ferde tidlig og sent, på foredrag og i møter, i formannskap og i bystyre.
Og hvordan har ikke du oppflammet bevegelsen med dine dikt og dine sanger. Men
først og fremst må jeg hilse dig som den staute føreren av "Ny
tid". Hvis politikk du - i magsveir og i storm - har ført som det sømmer
sig en bolsjevik. For alt dette hylder jeg dig, og jeg har intet høiere ønske
enn at du må opleve frukten av alt dit oppofrende arbeide: Proletariatets
diktatur og Sovjet-Norge. Egede-Nissen (partiformann) Kamerat
Thornæs! En menneskealders slit og strev, med nederlag og seire, for den
revolusjonære arbeiderklasses kamp er innsatsen vi takker dig for på
60-årsdagen. Mens mange, mange vaklet og sviktet og forrådte vår sak, så
stod du. Og står som et eksempel for oss yngre. Sammen med de mange tusen
arbeidere som idag i takknemlighet sender dig sin kamphilsen, sender jeg også
min - og de beste ønsker for de kommende år for vår felles sak. Ottar
Lie Det var min første
1. mai-tale Det var ikke fordi det var en tale som vakte
begeistring, bifall og oppmerksomhet jeg minnes min første 1.-maitale. Det var
snarere tvert om. Det var den første gang jeg holdt offentlig tale. Men det er
heller ikke fordi det var "den første gang som gir så mang en småting
rang". Det er fordi jeg ved det høve lærte mer enn jeg belærte. Det var
altså 1. mai 1903, 1.maifeiringens 13. år Og dagen var jo ikke så stor og
mektig og strålende som den senere og nå er blitt. Det var ikke noen
internasjonal situasjon som arbeiderklassen grep inn i. Det var bare arbeidernes
demonstrasjonsdag.
Og det var bare de klassebevisste arbeidere som feiret den. Det var ennå
nødvendig å demonstrere for dens opprinnelige krav: 8 timers normal
arbeidsdag.. En var ikke lenger kommet enn at demonstrasjonen måtte holdes om
kvelden etter arbeidstid (10-12 timer), så at så mange som mulig kunne delta.
Taleren var en arbeidskamerat, i høyden en redaktør eller funksjonær. Det var
en vellykket beskjeden unnskyldning at vi dessverre ikke hadde stortingsmenn
eller statsråder eller andre store til å tale for oss, men bare alminnelige
småfolk. Ak ja, det var den gang Det var min første 1.maitale. Det var
ikke noe stort sted eller viktig sentrum jeg var sendt for å tolke 1.maidagens
tanker og krav. Det var til en fattig fiskerbygd i Sør-Trøndelag - Ørlandet.
Her var et arbeiderlag med 12 medlemmer, fattige fiskere og arbeidere og
småbrukere som ville feire arbeiderklassens internasjonale demonstrasjonsdag.
For en forsamling på 20-30 tilhørere holdt jeg altså talen for dagen. hva jeg
nå sa og hvorledes jeg framførte talen, det husker jeg ikke Men jeg hadde
forberedt og skrevet talen, så det var vel det foreskrevne om arbeidernes
internasjonale dag, om 8-timersdagen og om arbeidernes organisasjon. Ja, jeg
gjorde det så godt jeg kunne - den talen for
dagen.
Om kvelden var det fest, som det pleier, og festtalen måtte jeg holde. Da hadde
jeg ikke noen forberedt og skrevet tale. Jeg talte da ut av min hjertens trang,
så godt jeg kunne - den talen for dagen. Og kvelden var det fest, som det
pleier, og festtalen måtte jeg holde. Da hadde jeg ikke noen forberedt og
skrevet tale. Jeg talte da ut av min hjertens trang, så godt jeg kunne, talte
til de fattige arbeidere om deres livsvilkår og livshåp på arbeidernes
internasjonale dag. Det var heller ikke noen stor tale. Men jeg var varmere og
syntes stemningen var høyere. Da fikk jeg lærdommen. Formannen for
arbeiderlaget takket meg for talen. ja, det var en bra tale, sa han. Det forsto
vi mye bedre enn den talen du holdt i
sted.
Den lærdom er til alle oss som taler 1. mai. Det kan være bra nok med vel
utstuderte taler etter disposisjoner og forskrifter. Men taler vi sånn at
arbeiderklassen forstår det, er det deres språk vi taler og deres tanker vi
tolker? Ja, for det er vel ikke altfor avleggs marxisme at 1.mai er arbeidernes
dag? K.O. Thornæs hyldes: tale
på 65-års dagen
Trykt i Arbeideren 1939-06-02 Det
som er sagt her, er nok litt for mye, men jeg kan i alle fall si at jeg ikke er
noen angrende synder ovenfor det jeg har vært med på. Jeg er takknemlig for å
ha fått lov til å være med å virke i arbeiderbevegelsen og partiet for å
virkeliggjøre min ungdoms drømmer. Og for den fordel det har gitt meg: høve
til livsutfoldelse.
Jeg har ikke alltid arbeidet så planmessig og beregnende og målbevisst som
andre, men jeg har fått være meg selv og følge min natur. Det kommunistiske
parti har gitt fullt høve til denne personlige utfoldelse, og det er også
alene kommunismen som kan skape frie
mennesker.
For det kommunistiske parti er det aller minst i dag grunn til å se bakover til
tider da forholdene var annerledes. Vi står foran en ny tidsalder og må velge
nye veier. Målet skifter ikke, men det er nye måter å vinne fram på. Og det
gjelder å følges framover. En framgangslinje som var riktig for 40, 25, ja
kanskje 2 år sia kan være ubrukelig i dag, og vi må derfor ikke stivne i
formene For meg har mitt medlemsskap i det
kommunistiske parti ikke noen dato 1923, det var en ubrutt linje fra den gang
D.N.A. ble med Den kommunistiske internasjonale. For andre kan det kanskje se
annerledes ut, men ikke for meg. Og det kommunistiske parti har ikke kvalt det
individuelle, det har skjerpet og stålsatt det. Det er også nettopp for
kommunistene at menneskene gjelder som det mest verdifulle. Menneskene skal
beherske maskinene, skal beherske verden. Men da må vi også opptre i
fellesskap. Det er ingen sak å tulle for seg sjøl på en myr og tro at en går
en vei for seg selv alene. Men det er ved at sterke menn og individer går
sammen at man når fram. Kan man ikke det, kan man heller ikke virke til gagn.
|
|
|
|