Knut Olai Thornæs :


-Intervju med    kamerat          Thornæs  på 60-årsdagen 

Knut Olai Thornæs (1874-1945)


Thornæs, Knut Olai, redaktør, Trondheim.
  (f. 30.. mai 1874 i Kristiansund,                             d. 1945 i Trondheim).    Arbeidet som fiskeriarbeider og murarbeider,                               typograf fra 1893.
Utga avholdsbladet "Reform"1901, ei kort tid journalist i "Folketidende"(v),
journalist i "Ny tid" (Trondheim) 1902. Redaktør av                                                     "Smaalenenes Social-Demokrat" 1906-08.
Fra 1908 igjen journalist i "Ny Tid", redaktør 1921-34.
Fagorganisert 1897, medlem av DNA 1900, fra 1923 av NKP.
Medlem av Trondheim bystyre siden 1914, av formannskapet 1917-22 og  1926-1936?
Stilte som stortingskandidat 1930 og 1933.
T. ga ut ei diktsamling: "Trompetskrald"(1915),
skreiv den kjente "Frem, kamerater!" og satte melodi til fleire arbeidersanger.
T. var en av den norske arbeiderpresses betydeligste medarbeidere
i grunnleggelsåra. Som journalist la han i "Ny Tid" stor vekt
på levende nyhetsformidling og brei behandling av litteratur og kunst.
Gjennom  dette øvde han varig innflytelse på arbeiderpressen i sin alminnelighet.

(omskrevet fra "Arbeidernes leksikon"( 1936))

 



Trykt i Arbeideren 1934-05-30

Redaktør og kommunemann i dagens strid   

Det ville ha sin interesse at kamerat Thornæs selv kom til orde i avisen på sin 60-årsdag,  men hvorledes? Enn om det skjedde ved et intervju?
"- Tja", sier Thornæs, da spørsmålet forelegges ham, "intervju?  Man har bedt mig skrive mine erindringer. Jeg synes ikke jeg har opplevet så utenom det som har stått i avisen, så det vilde bli å dokumentere "Ny tid"  gjennom en årrekke, og det blir vel med et intervju omtrent på samme måten. Men -"

Da hele redaksjonen var på tiltalebenken

-For eksempel en episode fra din journalisttid?
"Min journalisttid, hvis det skal skilles mellom journalisttiden og redaktørtiden ; for å nevne en pussig bagatell:   Det var i 1915. Vi hadde hatt noen artikler om militærvesenet. Det blev rettsak.  Tranmæl var den ansvarshavende. I den tid nektet man ikke å avgi forklaring. Under forundersøkelsene kom det for en dag at Tranmæl hadde vært fraværende og følgelig ikke var den ansvarlige for artiklene, og resultatet var at hele redaksjonen kom på anklagebenken." 
Hele redaksjonen? 
"Ja, Tranmæl, Torgeirson og meg. Torgeirson var redaksjonssekretær  Min andel i den affæren var at jeg hadde lest igjennem artiklene og anbefalt dem inntatt, og kanskje bragt dem ut på trykkeriet, men jeg blev dømt." 
-Og de andre to? 
"De blev frifunnet. Og hva det angår, dette med rettsaken, så er det nu 10 år siden jeg sa etpar ord under et foredrag i Småbergene. 
-Dette om å ha noe i nevene?
"Om helst å ha noe i nevene, ja, når kapitalismen skal slåes ned." 
-Apropos rettssakene, så skal det være tale om noen nu også?
" Det er kanskje det." 

Da Tranmæl satte sitt håp til Trondhjem   

-Fortell om et skarpt hjørne med den ledende artikkel. 
-"Det har nok været mange skarpe hjørner, men for å nevne ett:  Da det skulde tas standpunkt til 21.desember-forslaget (1922) om utmeldelse av Komintern  Nu var det så at jeg flere ganger hadde tatt standpunkt for opposisjonens synsmåter;  Jeg hadde sett det som en Oslo-affære, og når Tranmæl sa at han ikke var for utmeldelse av Komintern, så mente jeg at man fikk tro ham på det.  Jeg hadde også kritisert stortingsgruppen, om enn med andre hensikter enn Tranmæl.  Tranmæl hadde altså en viss grunn til å tro at han hadde Trondhjem og "Ny Tid" på sin side.  Men så kom altså 21.desemberforslaget".
-Da sa du nei? 
"Da sa jeg nei, da sa Trondhjem nei." 
-Og her gir kamerat Thornæs en detalj som er karakteristisk for ham: 
"- Jeg overveiet : Skulde jeg skrive redaksjonelt eller under merke? Under navn eller på partiets vegne? Jeg konfererte med flere ledende partifeller om saken, min synsmåte vant tilslutning, og således blev artikkelen et uttrykk for bladets og partiets mening". 
Vedkommende artikkel slutter slik: "Ser man på de argumenter centralstyrets flertall fører i marken, må man forundre sig. De har jo ingen sammenheng, og ser man dem i forhold til partiforholdene og partiagitasjonen i de siste par år, er argumentene og premissene aldeles urimelige.  De sier, at Internationalen vil føre til svekkelse av fagorganisasjonen og arbeiderklassens slagkraft (!) og vil utvilsomt skade partiets og kommunismens utvikling i Norge, sier de. Men så fastslår de samtidig, at den 3. Internationale fremdeles som hittil betragtes som den eneste politiske arbeiderinternationale som
Det norske arbeiderparti vil samarbeide med. Dette sett i sammenheng er jo det rene vrøvl!  Hvorledes kan man by frem slikt?! Når man nu også tenker på, at man har fått gjennemført fagorganisationens utmeldelse av Amsterdam-Internationalen. Og efterpå utmelder partiet sig av den eneste praktiske arbeider-internationale, så blir følgen derav at den norske arbeiderbevegelse står utenfor enhver international forbindelse. Det hverken kan eller vil vi være med på.  Det tror vi heller ikke Trondhjems arbeiderparti vil være med på."

 

Hvordan partiet i første omgang blev reddet for Komintern   

Skal vi ta litt med om hvordan det videre gikk? 
-"Det skulde holdes landsstyremøte. Blandt dem som møtte fra Trondhjem, var Sundbye. Han var ikke helt sikker i sin sak. Riktignok hadde vi gjennomført registreringen med individuelt medlemsskap,  som kravet var, og Sundbye var ingen tilhenger av Tranmæl, men organisasjonsspørsmålet gjorde ham tvilrådig.
Så var det kvelden før vi reiste til Oslo, da sa jeg til Sundbye: "Ta nu med våre lover, bestemmelser og registreringskort og konferer med Radek om disse ting, han kommer på landsstyremøtet, så får vi se hvordan det går."
Ja, vi konfererte med Radek, og han satte sig inn i forholdene, og sa: "Kan Det norske arbeiderparti gjennemføre dette i løpet av for eksempel 5 år, så skal vi være fornøid"" 
-Da blev Sundbye på sin side fornøid? 
-"Ja, og således blev det flertall på landsstyremøtet for Komintern. Da Tranmæl og Bull så og skjønte at de ikke hadde Trondhjem med sig, da følte de seg tvunget til ikke å gå for vidt."

 

En" domstol" verre enn  lagmannsretten 

-Mens vi er inne på disse ting, du blev jo suspendert som partimedlem og redaktør?
-
"Det var litt senere. Det gjaldt et par partifeller den gang, bl. a. Olav Scheflo. 
Da skrev Tranmæl at det var svært så plutselig de hadde fått interesse for bønderne og landsbygdens befolkning! Jeg blev forarget over en slik skrivemåte i partiets hovedorgan, de var dog partifeller, og så skrev jeg at enten var hovedorganet gått fra konseptene, eller så var dette klasseforæderi i høi grad som det kunde være" 
- Da kom suspensjonen?  
-"Ja"
-Og det blev ikke gitt anledning til forklaring?.  
-"Ikke da. Derimot kom saken op på et senere landsstyremøte."
-Ja?  
-"Og der var det verre å få sin rett enn i vanlig lagmannsrett" 
-?!.
-"Jeg kan uttale mig om det, jeg har prøvet begge deler."

 

Kommunemannen: "Det er ikke jeg som fører politikk, det er partiet"

-Nu må vi ha noen ord med kommunemannen. 
-"Det er en sats som jeg har gjort gjeldende," svarer Thornæs, "og det er at det ikke er jeg som fører politikk, det er partiet. Som representant for velgerne  -  ja ikke bare velgerne, for arbeiderklassen. Og kommunestyrerepresentantene er eksponenter for dens politikk. Dermed er omtrent alt sagt om mig som kommunemann. Det blir allikevel rum og plass og anledning for personlig innsats, og jeg tilstår at jeg har hatt megen moro av den kommunale virksomhet. Til det gode eller ei, det får andre bedømme.
Man kommer ikke bort fra at kommunestyre er å bestyre kommunen - den borgerlige kommunen - og det er til enhver tid mange ting å styre med, for ikke å tale om kommunens økonomi. Det er da fare for å bli "kommunemann" - å ha bekymringer for kommunens interesseer- det vil i de fleste tilfeller føre til motstrid mot  - befolkningens, for ikke å tale om arbeiderklassens interesser. Det skal aktsomhet til at holde sig fri dette Men det er også andre vanskeligheter. Skal der drives positiv kommunal politikk, - ja da blir det reformisme og opportunisme. Det blir å vekke illusjoner om at socialisme kan gjennemføres i den kapitalistiske kommune. Reformene blir i virkeligheten ikke annet enn en stabilisering av det kapitalistiske samfund, for annet er ikke mulig å gjennemføre". 
-Men kommunestyret som agitasjonstribune? 
-"Ja, naturligvis - men ærlig talt, det synes lite virkningsfullt. Formannskapet, hvor jo i realiteten sakerne avgjøres - er jo en lukket forsamling, hvor det er lite formålstjenlig å diskutere - annet enn praktiske detaljer. og kommunestyret - tja, det avhenger av hvad det refereres i avisene. "
-Men om nu kommunistene fikk flertall?. 
-  " Det var en helt annen sak! For det betød jo det at vi hadde flertallet av arbeiderne i Trondhjem bak oss. Men da ville jo kommunestyret hatt liten betydning - annet enn som sanksjonerende for arbeiderklassens beslutninger. Det måtte nemlig bety klassediktatur, arbeiderklassens diktatur."

 

Hilsninger på 60-årsdagen

Til kamerat Thornæs på 60-årsdagen!

Norges kommunistiske partis centralkomite sender dig på 60-årsdagen sin revolusjonære kamphilsen og takk for utført arbeide. Som redaktør for "Ny tid" har du vært foregangsmannen i den trønderske revolusjonære arbeiderbevegelse, uredd og konsekvent forfektet dens interesse. Like stolt står du fremdeles på din plass, og vi håper og ønsker at du ennå lenge må fortsette ditt arbeide i det kommunistiske partis og dermed i arbeiderklassens tjeneste.
Ditt navn er en kampfane for Trøndelags og hele landets fattige og undertrykte!
Kamerat Thornæs! Hjertelig hilsen og håndslag! Til fortsatt arbeide og kamp!

Norges kommunistiske parti. Centralkomiteen.

 

Kjære kamerat Thornæs!
I anledning av din 60-årsdag vil jeg takke dig for ditt virke for den revolusjonære arbeiderbevegelse i Trøndelag.
Hvordan har ikke du vært på ferde tidlig og sent, på foredrag og i møter, i formannskap og i bystyre. Og hvordan har ikke du oppflammet bevegelsen med dine dikt og dine sanger.
Men først og fremst må jeg hilse dig som den staute føreren av "Ny tid". Hvis politikk du - i magsveir og i storm - har ført som det sømmer sig en bolsjevik.
For alt dette hylder jeg dig, og jeg har intet høiere ønske enn at du må opleve frukten av alt dit oppofrende arbeide: Proletariatets diktatur og Sovjet-Norge.

Egede-Nissen (partiformann)

 

Kamerat Thornæs! En menneskealders slit og strev, med nederlag og seire, for den revolusjonære arbeiderklasses kamp er innsatsen vi takker dig for på 60-årsdagen. Mens mange, mange vaklet og sviktet og forrådte vår sak, så stod du. Og står som et eksempel for oss yngre. Sammen med de mange tusen arbeidere som idag i takknemlighet sender dig sin kamphilsen, sender jeg også min  - og de beste ønsker for de kommende år for vår felles sak.

Ottar Lie

 

Det var min første 1. mai-tale

Det var ikke fordi det var en tale som vakte begeistring, bifall og oppmerksomhet jeg minnes min første 1.-maitale. Det var snarere tvert om. Det var den første gang jeg holdt offentlig tale. Men det er heller ikke fordi det var "den første gang som gir så mang en småting rang". Det er fordi jeg ved det høve lærte mer enn jeg belærte. Det var altså 1. mai 1903, 1.maifeiringens 13. år Og dagen var jo ikke så stor og mektig og strålende som den senere og nå er blitt. Det var ikke noen internasjonal situasjon som arbeiderklassen grep inn i. Det var bare arbeidernes demonstrasjonsdag.                                               Og det var bare de klassebevisste arbeidere som feiret den. Det var ennå nødvendig å demonstrere for dens opprinnelige krav: 8 timers normal arbeidsdag.. En var ikke lenger kommet enn at demonstrasjonen måtte holdes om kvelden etter arbeidstid (10-12 timer), så at så mange som mulig kunne delta. Taleren var en arbeidskamerat, i høyden en redaktør eller funksjonær. Det var en vellykket beskjeden unnskyldning at vi dessverre ikke hadde stortingsmenn eller statsråder eller andre store til å tale for oss, men bare alminnelige småfolk. Ak ja, det var den gang

 Det var min første 1.maitale. Det var ikke noe stort sted eller viktig sentrum jeg var sendt for å tolke 1.maidagens tanker og krav. Det var til en fattig fiskerbygd i Sør-Trøndelag - Ørlandet. Her var et arbeiderlag med 12 medlemmer, fattige fiskere og arbeidere og småbrukere som ville feire arbeiderklassens internasjonale demonstrasjonsdag. For en forsamling på 20-30 tilhørere holdt jeg altså talen for dagen. hva jeg nå sa og hvorledes jeg framførte talen, det husker jeg ikke Men jeg hadde forberedt og skrevet talen, så det var vel det foreskrevne om arbeidernes internasjonale dag, om 8-timersdagen og om arbeidernes organisasjon. Ja, jeg gjorde det så godt jeg kunne - den talen for dagen.                                                                                                                                             Om kvelden var det fest, som det pleier, og festtalen måtte jeg holde. Da hadde jeg ikke noen forberedt og skrevet tale. Jeg talte da ut av min hjertens trang, så godt jeg kunne - den talen for dagen. Og kvelden var det fest, som det pleier, og festtalen måtte jeg holde. Da hadde jeg ikke noen forberedt og skrevet tale. Jeg talte da ut av min hjertens trang, så godt jeg kunne, talte til de fattige arbeidere om deres livsvilkår og livshåp på arbeidernes internasjonale dag. Det var heller ikke noen stor tale. Men jeg var varmere og syntes stemningen var høyere. Da fikk jeg lærdommen. Formannen for arbeiderlaget takket meg for talen. ja, det var en bra tale, sa han. Det forsto vi mye bedre enn den talen du holdt i sted.                                                                                                                                                         Den lærdom er til alle oss som taler 1. mai. Det kan være bra nok med vel utstuderte taler etter disposisjoner og forskrifter. Men taler vi sånn at arbeiderklassen forstår det, er det deres språk vi taler og deres tanker vi tolker? Ja, for det er vel ikke altfor avleggs marxisme at 1.mai er arbeidernes dag?

 

K.O. Thornæs hyldes: tale på 65-års dagen

Trykt i Arbeideren 1939-06-02

Det som er sagt her, er nok litt for mye, men jeg kan i alle fall si at jeg ikke er noen angrende synder ovenfor det jeg har vært med på. Jeg er takknemlig for å ha fått lov til å være med å virke i arbeiderbevegelsen og partiet for å virkeliggjøre min ungdoms drømmer. Og for den fordel det har gitt meg: høve til livsutfoldelse.                                                                                                                   Jeg har ikke alltid arbeidet så planmessig og beregnende og målbevisst som andre, men jeg har fått være meg selv og følge min natur. Det kommunistiske parti har gitt fullt høve til denne personlige utfoldelse, og det er også alene kommunismen som kan skape frie mennesker.                                                           For det kommunistiske parti er det aller minst i dag grunn til å se bakover til tider da forholdene var annerledes. Vi står foran en ny tidsalder og må velge nye veier. Målet skifter ikke, men det er nye måter å vinne fram på. Og det gjelder å følges framover. En framgangslinje som var riktig for 40, 25, ja kanskje 2 år sia kan være ubrukelig i dag, og vi må derfor ikke stivne i formene

For meg har mitt medlemsskap i det kommunistiske parti ikke noen dato 1923, det var en ubrutt linje fra den gang D.N.A. ble med Den kommunistiske internasjonale. For andre kan det kanskje se annerledes ut, men ikke for meg. Og det kommunistiske parti har ikke kvalt det individuelle, det har skjerpet og stålsatt det. Det er også nettopp for kommunistene at menneskene gjelder som det mest verdifulle. Menneskene skal beherske maskinene, skal beherske verden. Men da må vi også opptre i fellesskap. Det er ingen sak å tulle for seg sjøl på en myr og tro at en går en vei for seg selv alene. Men det er ved at sterke menn og individer går sammen at man når fram. Kan man ikke det, kan man heller ikke virke til gagn.